jeg kunne gjenkjent deg i et annet liv

Jeg kunne møtt deg

i blånede fjell

For hundrevis av år siden

Gjetende på sauer 

i grønne marker 

beriket av gult og hvitt

Og hadde jeg sett deg

På andre siden 

av en klukkende, 

plystrende bekk

Og du hadde vært malt

mot det hellige blå

så hadde jeg visst

at det var deg

Med en annen kropp

og andre øyne,

For hadde jeg sett deg, 

hadde jeg kjent det i meg,

Jeg hadde visst

Og hadde jeg engang eid en butikk

Hvor du hadde gått inn

Hvor du handlet grønnsaker og nellik og lysestaker

Så hadde jeg visst 

når du tok kvitteringen

Og ga meg et lite smil 

At det var deg i en annen form

Ett annet format

Et annet liv

Likevel hadde jeg visst det

Uten tvil

Du kunne bodd i en jungel, mesopotamia, en fortapt sivilisasjon 

Du kunne bodd i det gamle hellas

Eller på andre siden av jorden

Likevel hadde jeg lett etter deg

Jeg hadde sett etter deg

uten å vite helt

At det var deg

jeg lette etter

Men hadde jeg sett deg

Hadde jeg visst

At det var deg

Hele livet

I alle liv

På en gate i Tokyo, en kystby i Estonia eller en strand i Guatemala 

For selv om jeg hadde hatt et annet skjell

En annen drakt, et annet skall

Så hadde jeg sett deg, og da hadde jeg visst

At til en tid på et sted

var det noe beundrende stort 

mellom oss

Kanskje i et annet liv

I et annet univers

Og du kunne brukt skjørt, og jeg bukser

Eller vi begge kunne brukt bukser

Eller vi begge kunne brukt skjørt

Og likevel hadde jeg visst

Jeg kunne gjenkjent deg ved tone, steg og mimikk

For det er noe lengtende vakkert 

og stort i deg

Som samsvarer med noe stort i meg

Noe jeg følte første gang vi faktisk møttes og jeg følte og jeg så

Det er en råd tråd

Knytt til fingrene og føttene våre

Livene og hjertene våre

For vår kjærlighet overgår tid,

sted og rom

Overgår hvem, hvor og når

Kjærligheten vår er den sterkeste og vakreste energi

En usynlig, eldgammel og mektig kraft

Som holder rundt universet

Klemmer om galaksene og stjernene

Som bor i oss alle

Men det som bor i deg 

Bor i ingen andre

Det er bare en eneste

der ute for meg

For det er deg og deg og deg

Igjen og igjen og igjen

Til flammen slunker

Til lyset går ut

Til og med etter 

universets slutt

Vil det som bodde i meg

Strekke seg ut blant stjernestøv

Og elske deg

☆ ingenting er noen gang nok ☆

du ser oss

slepende langs gatehjørnene

i de røde draktene våre

vi har lakkert øyevippene 

og blødd oss tørre

du ser oss dra kroppen langs veien

dra sjelen bak oss i kjetting

vi drar og drar

til vi ikke kommer tilbake

til vi ikke er tilstede

flasker mot leppene våre

blikk mot hender vi ikke kan møte

mot øyne vi ikke kan se i mørket

vi fyller oss med kortsiktig varme

for å fylle oss med noe

for å føle oss hele

som barn

før de lærer om livet 

vi blir så ensomme av å leve

her nede

av å være tilstede 

så du ser oss lete

lete etter noe

noe

noe

i en verden av vakuum 

det uendelige store og tomme

gjør oss mindre og dummere

vi kryper ned på alle fire

krøker oss sammen

som sultne hunder

fråtsende gribber

eller små barn i voksne kropper

som skulle ønske de kunne gå tilbake

til nattasang

og en hånd å holde

barn som bare vil gjennoppleve glede

i en verden hvor ingenting føles ekte

vi er alle barn 

som tror vi har blitt voksne

☆ all the people on this train ☆

all the people 

on this train

have had their faces silky soft

and their hands small

all the people on this train

have had greenery on their knees

and palms rasped by gravel and trees

and sticky fingerprints and lollipops in mouths

all the people on this train

have eaten too much birthday cake

felt alone at recess

and tripped down stair steps

all of the people on this train

have seen themselves evolve

like the earth around them

spring blossoms turn to fruit 

and fruit to dirt

we bloom

we bleed

we burn

we have felt our spines grow

our skins becoming uncomfortable 

all the people on this train

have gone shaky and warm from trying too hard

and wanted to run out a door once or twice

and we have all cried our eyes full of salt

and laughed our lungs out of function

we have all been formed

by scars and beauty marks

and mirrors of people

all the people on this train

came from a womb

and we were all once soft and weak

like baby birds or kittens

that's what we have in common

life as a human

we all think, dream, sleep and shower

we all stabilize, then fall over

all the people on this train

have tasted the bitterness of life

yet we still live, walk and strive

and that is the greatest achievement

of our lives

there is no brighter medal

no heavier prize

than the one we should get

for being human

and staying alive

waves

my life 

my waves

harsh and sharp

crashing and curling

gripping and ripping

why is the tide so stingingly powerful

so up and down

my waves

down and down

and yours are rythmical

sun through your calm surface

you make underwater sun patterns

with your peaceful movement

your fishes they live and strive

my fishes they sink down

into my antarctican waters

my iceflakes like knifes

rocky tsunamies

heavy like mountains

sometimes storms are comforting

sometimes the end of the world 

feels caring and loving

and wrong

i dont know why i like wrong

rotten angels

red sea

hurricanes of glee

what is in me?

home

love is all in me

fireworks

gnists

fill me up

galaxy inside me

and you light up all the suns

because you are my sun and moon

and my stars and light and sparks 

and everything ever

you are the creativity

you are the contentment

you are happiness

you are home

kampen om livet

Vet du

At du puster ut?

Vet du

At å gråte er sunt?

Har du tatt turen ut 

Av den konstante glemselen?

Er du ferdig med gjemsels leken?

Vi ønsker ikke å se oss selv

Ønsker ikke å vite hvor vi er

Skakke og skeive og blå og rare

Vi ønsker ikke å akseptere saksene og knivene

I benmargen som kutter oss opp

Eller diselen og flammene i hodet

Som brenner oss ned

Men det å kjempe imot

Er en del av det å være et menneske

Vi ønsker å glemme det

Det er for vondt å innse at vi fortjener akseptanse

For da må vi se alt vi ikke aksepterer

Det er for vondt å elske

For da må vi konfrontere hvorfor vi ikke elsker allerede

Det er for vondt å gjøre kroppene våre

Til et hjem

snart vil jeg sveve

Jeg har lyst til å tenke

Og føle og sveve

Så jeg legger meg i gresset

På benker, ved stranden

Og i drømmene mine

Jeg er sta

Alle andre kan bare dømme og se

At jeg legger meg flat ned

Jeg trodde jeg glemte å fly

At jeg hadde falt fra stupet

Smeltet bort vingene mine

I et stille, rolig, rødt lys

Hvor hender og blikk møtes

Jeg var redd jeg hadde glemt det blå lyset som farger fjellene

Glemt at jeg jeg kunne fly 

og at jeg kunne sveve

Men da jeg sist sjekket

Hadde jeg enda fjær i håndflatene mine

Og jeg kan se at de vokser ut under singletten

Så jeg legger meg på brygga og lar vingene vokse ut

Jeg lar dem vokse ut

Snart flyr jeg fri

Snart flyr jeg ut

Og jeg er redd og fjærløs og sårbar nå

Men en dag

Blir det nok enklere også

Mens jeg ser på koraller som pasta 

og fisker av sølv

Og jeg lar fascinasjonen blomstre

Som knoppene på eple-trærne

Glitrende havstrømmer får meg til å føle meg bedre

Og alt rundt meg vokser og er av liv

Og jeg vokser rett opp

Sta som siv

Jeg kjempet imot min tvil

Motstand tok meg vekk

Motstand brakte meg tilbake 

Og jeg kjenner solen varme

Og jeg kjenner verden leve

Luften er hav og gress og asfalt og glede

Det er ikke noe annet jeg vil gjøre

Enn å leve og være tilstede

Å kunne fly rundt hele verden

Med vinden i håret