Jeg er ikke så redd
For å dø
Jeg er mest redd
For å ikke leve
Kan ikke bære tanken
På å ikke være tilstede
I dette vakre, triste,
underlige livet
Å ikke kunne se inn i øynene dine
Aldri føle, tenke eller undre
Aldri kunne holde og elske og være
Jeg tørr ikke bli til sand
Lik vaskes opp på strand
Slik som drømmer og gamle sorger
Alt i meg lever!
Hører du?
Alt i meg lever!
Leppene og kinnene mine lever
De spør om kyss
De ønsker klemmer
Hendene og øynene mine lever
De lengter etter kunst, natur og vakre sjeler
Alle elvene i meg pulserer
De dunker
banker
og roper
Hører du?
At jeg puster
Hører du?
Min ånde som et døende dyr
Leddene mine skriker
De knekker
Henger i tråder
Jeg er tråden gjennom livet mitt
Som ikke ønsker å tenke på saksen
Jeg er den tykke elven som flyter
Rett mot den kalde demningen
Og jeg hyler og gisper
At jeg vil løpe og danse og svømme
og nyte og tenke og være
med alle mine elskede
og med min ene elskede
For uten ham på jorden
Er det ikke en jord for meg
Og uten ham i trærne og blomstene og sivet
Er det ikke noe natur for meg
Han er regnet og solen og skyene
Og alt du kan ta på men også drømme
Han er krystaller og nøtter og eplekjerne
Og jeg vil leve for alt jeg skal se og alt jeg kan føle
Og med naturen og alle de andre drømmenede hjertene
Som speider opp på de tusen lanternene
For dem vil jeg leve
For meg vil jeg leve
Og alle bevegelse og sensasjonene
Vil jeg aldri bli ferdig med
Jeg er ikke redd for å dø
Jeg er redd for å ikke leve
