jeg trodde jeg svevde
høyere enn tretoppene
oppe blant fuglene
sommerbrisen i håret
men det viser seg
at jeg tok feil
det er åpenbart at jeg faller
dypere
og dypere
i en endeløs transe
ned i det bunnløse mørket
et kaninhull av det absurde
med tykke, svarte vegger av gjørme
uten noe å klamre seg fast i
ingen hånd å gripe
ingen greiner
eller balkonger
til å bremse fallet
det er ingen vei tilbake
jeg går til bunns i en verden
hvor alt er dekt i sukkerlake
kvalm av alt glitteret
ingenting er sant
ingenting er ekte
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar